Luften er iskald, himmelen har blitt klar. Med sånt vær føles det alltid som å komme ut av en tåkete drøm. Endelig henger glassklare tanker som istapper over meg og jeg kan plukke de ned en etter en og suge på de - la de smelte i meg og bli en del av meg. 
Snøen har blitt skarpe krystaller. Vi spiller på samme lag nå. Alt skinner så klart at jeg må myse for å ikke la lyset kutte i øynene mine. Jeg krysser isen med lukkede øyne.




 Jeg overvåker skøyteløperen som dukker opp annenhver morgen.  




Det er så koselig her! Jeg ligger i dobbeltsenga, hvit dyne og sovepose. em stor stein pakket inn i sølvfolie varmer føttene mine. En krukke med tørkede epler og en med lys og et norgesglass fylt med sjokolade og nøtter. Jeg hang opp de blårutede gardinene og det føltes skikkelig bra. Har hatt en del mareritt om folk som går forbi og ser inn. 




Jeg savner ingen. Ikke engang      . Det overraskeer meg litt. Jeg savner mest når jeg har det kjipt tror jeg. Men jeg tenker ofte at jeg skulle delt det med noen. Dele varmen og maten og gleden av å lese noe fint og å finne på manus, nordlyset og kvistedyrene på veggene og i taket. Men når jeg/fordi jeg ikke deler det så bobler det i meg som en stor hemmelighet. Er jeg så glad? Mer lykkelig. Jeg har ingen relle bekymringer. Jeg har tid.