intro

“.... It seemed to be telling me that there are secrets, ways of being in the universe such that only the divine feminine can reveal. After that night, I began to “see” her everywhere, almost as if she were pursuing me. I went about my normal existence, which was highly scheduled and mostly work centered. But every now and then, “she” would show up. Once as a palpable presence who seemed to hover in the air next to me, emanating soft waves of, yes, maternal tenderness. More often, I would sense her as a subtle sensation of luminosity that would infuse the air, or as an inner feeling of joy, or a sensation of being surrounded by a soft, embracing awareness.

One effect of all this was to make me fall in love with the natural world. My new awareness of the Goddess spilled over as a new awareness of trees and landscapes, so that what had seemed matter of fact and dull now began to vibrate with sentience. I would find myself staring up at a tree as if it were a lover, or looking out over a landscape with a feeling that it was alive and breathing. I began to practice a meditation where I imagined that the trees and the air were “seeing” me, and when I did that, the borders of my skin-encapsulated sense of self would soften, and I would “know” that the world and I were part of the same fabric. Goddess awareness literally put me in touch with something that felt like the soul in the physical world. As others have before me, I intuited that we are in a time when Sati will definitively take Shakti´s place in the world once more.

So where is the Goddess? The story of Sati’s disappearance tells a mythic version of a historical processthat kept the Goddess underground for several millennia. We know from Marija Gimbutas’ archaeological studies that many Neolithic cultures in Europe an in the Indian subcontinent worshipped a mother goddess, and that the wor-ship of the feminine was displaced in the Bronze Age, especially in Europe and Asia Minor. In Celtic lore, there’s a story about a culture that lived in Ireland before the warrior tribes arrived. It’s said that when their land was invaded, these folk—goddess worshippers, artisans, and craftspeople—dressed in their finest costumes and arrayed themselves in battle to meet the invading tribes. Then, when the opposing warriors rode down on them, these beings “turned sideways into the light” and disappeared. Legend says that they entered into the cracks between the visible and invisible worlds, where it is thought that they still reside, in what is called the land of faery.” 


- Sally Kempton








Du havnet her.


Du sover.


Jeg åpner en sjakt i deg.
En sånn vaktmesteren har boltret fast i trappeoppgangen i blokka fordi den ikke lenger brukes. Har du prøvd å synge ned i en sånn? Hørt hvordan stemmen din reiser nedover etasjene og ekkoet ljomer langt der nede? Jeg elsker disse portalene. Jeg har et eget verktøy jeg bruker for å lempe de opp om natta og en nøkkel til hvert portrom i byen. (Du får den når du jobber i posten.) Sånn sniker jeg meg inn i sjakta når du sover. 

Jeg får de alltid opp. (Det varierer hvor lang tid jeg bruker, men jeg har dette verktøyet og oljer, baufil og vinkelslipere.) Og jeg får også din opp. Roterende virvler av lys og mørke åpner seg foran meg. Jeg stuper ned i dine gåter, grotter inni grotter, svømmer mellom løse tråder, linjer, minner, former, formler. Et underjordisk, undersjøisk univers, galakser du rommer men ikke finner fram til. Inngangen til utgangen er blurret bort av Google maps og noen har satt opp skilt som leder deg alle andre steder enn dit. Fordi det er farlig. Og jeg forstår dem. Det er en reell trussel mot dem og deg. For mørkt og for lyst til at du ser hvor du tråkker. Du faller og det gjør vondt. 

Det er vondt å våkne.  

Sjakta er åpnet. Den står der på gløtt. Mørket siver ned i oppgangen og møter vinduet mot natta, mot bygården, byens tomme kvartaler og gatelys som glitrer manisk i den våte asfalten. Dette mørket er mørkere enn natta. 
Og lyset som lekker prosjekterer prismer i taket - flakkende lys som når soloppgangen trenger inn gjennom vinduet, men danser nervøst i vinden med klatreplanten Boston eføy (den som blir rød) før den treffer deg der inne. Inne der du bor.

Du ditt inkuberte lille menneske.

Jeg ser deg. 

Dette lyset er lysere enn dagen.
Og du har ikke smakt det... Hva? Du får det ikke uten mørket, sorry (laserlyset lystrer livet, men det myke mørket er din makker) men sjakta står på gløtt. Jeg lot den stå åpen. 

(- Franciska )


Velkommen 






På styrkans spektrums solfjäder


En stark vind blåser mot min lilla människokropp som försöker ta mig fram till den lilla dörren av gulmålat trä.
Jag springer från trädstam till trädstam för att få deras skydd mot vinden som inte har vikt av ens för skogsbrynet. Jag är här på nåder av krafterna i atmosfären och dom obegripligt stora klot som snurrar runt varandra i rymden. Men jag springer från män som inte känner något av detta och som med sin styrka höll mig fast och våldtog.
Jag behöver komma in genom den gula dörren.
Sicksackande mellan dom skrovligt grovbarkiga träden och dom långa sega vaxade barren. Ett sken inifrån dörrens lilla fönster. 
Jag är framme och gläntar på den och vinden slungar upp den. Mitt blod pulserar ut i kinderna och hon som är varm där inne ser det lysa genom min hud. Och sen rinner varma tårar ner och sticker mot allt vindbitet kallt.
Jag är så arg, men hon läser inte mina tårar som svaghet, hennes gamla hjärta vet. Hon sätter mig ner i kökssoffan, ger mig hett te, och sen sätter hon sig ner bredvid och klappar på mitt hår och fångar en tår. Jag ser upp i hennes gamla ansikte och även hon gråter. Jag ser i tårens kristaller att hon känner till vad som hände nere på stan. Och att samma sak hänt med henne en gång. En gång, på gång, på gång. Hennes famn är varm och nu kan vi bära varandra och vinden kan få blåsa oss rakt in i hans knivar för dom glider ändå bara genom maskorna. Det vet både vinden och vi.
Den var en stark stund.


- Ellen Fontän Vikström

















Kosmisk kjærlighet


Jeg spurte henne om seksualiteten hennes. Jeg spurte henne om hva som hendte når hun onanerte, hvordan det var. Hun svarte med en Beatles-linje: «Because the world is round, it turns me on». Hun fortalte at hun så for seg hele universet: Alle planetene, alt liv, hele skapeverket, at tanken på det var opphissende.

En kosmisk kjærlighet. Det var fantastisk vakkert. Det var svaret en romantiker ønsker å få høre, samtidig ikke. For hvor var jeg i dette skaperverket?


- Edvard Granum Dillner












Å SKAPE SIN STAMMMOR


Jeg ønsker, lengter, så inderlig, etter å ha min egen stammor. Å vite at en gang i tiden fantes en kvinne jeg er i direkte forbindelse med, gjennom en lang rekke rette ledd, direkte nedstammet fra en kvinne som skal symbolisere livet, og lære meg alt jeg trenger å vite. Men jeg kjenner henne ikke, ingen har fortalt meg om henne, hun lever ikke videre i denne tiden, hvor ingen ord og ingen historier trenger å huskes utenat, hvor historienes kamp for å overleve kjempes på helt andre premisser enn for tusen år siden, og hundre tusen år siden, og kanskje for en million år siden?

 Så jeg setter meg ned for å skape henne, gjenskape, oppreise, gjenopplive, legge nytt grunnlag for hennes eksistens i meg. Og hun skal lære meg alt jeg trenger å vite. Hvis hun kan. Hvis hun selv klarte å forsere alle hindringer hun møtte i sitt eget korte liv. Kanskje klarte hun ikke det, men kanskje nettopp derfor kan hun huskes, og finnes i tankene mine. Jeg går rundt i sirkler, jeg skal skape min egen stammor.   Hun vandrer på slettene, og i skogene, og hun svømmer i sjøene. Når solen står opp, strekker hun sine armer og sitt ansikt mot himmelen, mot solen, og hun er glad, selv om hun ikke vet at det er det hun er, men hun føler det i kroppen og hjerte sitt, på huden sin; en glede.
 
Jeg fikk for noen uker siden vite at jeg kanskje er direkte nedstammet fra hun som ble brent på bålet som Norges siste heks. Det er ikke hundre prosent bekreftet ennå. Hvis den siste heksen er en av mine formødre, så må vi ha en felles stammor. Kanskje er hun litt heks også, hva nå enn det egentlig betyr å være det. Være magisk, kanskje, det liker jeg. Magisk og i forbindelse.
  Gleden hun bærer på, varer hele dagen; når hun gjør opp ild for å spise de fiskene hun har fanget, fiskene som har gitt sitt liv til henne så hun kan leve, de gamle fiskene som har levd nok. Gleder vedvarer også når hun om ettermiddagen vandrer langs vannkanten, og kommer til en lang slette. Der står det noen steiner i sirkelformasjon. Hun trer inn i sirkelen, og gleden vokser. Hun ser inn i evigheten, og det skremmer henne ikke. 

Så var det dette med menn. Jeg vingler mellom å ville skape en stammor uten en mann, og en som har en mann, en mann i harmoni, riktignok, en mann som lytter til henne, min stammor, fordi han vet at hun har gode råd å komme med, at han streber etter å finne like mye glede ved tilværelsen i sitt liv, som han vet hun gjør, som lengter etter å lette byrdene hennes, når de iblant dukker opp. Og hvis hun er en stammor, min stammor, så må det jo ha vært en mann med i bildet på et eller annet tidspunkt, og det er jo viktig for meg at min egen stammor har klart dette; å få til et harmonisk og kjærlighetsfylt samliv med en mann, for hvis hun klarer det, så er det større sjanse for at jeg klarer det. Men min formødre, de som ligger nærmere i tid, de ofret alt for sine menn, og mønsteret fortsetter, selv om det holder på å brytes. Men det tar tid å bryte flere hundre år gamle mønstre, mange løse tråder som skal nøstes opp i, mange små elver som skal finne sin vei til det store havet.

  Om kvelden går hun hjem til den lille trehytten sin. Der bor hun og han. Han fylles også av glede når han ser henne, og selv om han lengter etter å ta på henne, på huden hennes, på pannen og leppene, så venter han til hun selv kjenner på lengselen, og kommer til ham, og tar ham på pannen, huden og leppene. Da er de glade sammen.
Min lengsel etter min egen stammor har kanskje vært der lenge, selv om jeg ikke har sett det så tydelig. Men jeg har følt den, denne forbindelsen med henne, med alle de som var før meg, og det har ikke alltid vært i gode stunder. For jeg har følt den sammenlagte smerten, og jeg kan bare føle den i noen korte øyeblikk for å ikke bikke under fossen av smerte, drukne i flommen. Smerten over å ikke være eier av sin egen kropp, selv om det å eie kanskje heller ikke er et godt ord å bruke. Å være sin egen kropp, sitt liv, å herske, nei, å være herre og mester over sin kropp, nei, å ha kontroll, nei, ikke det heller. Hvordan kan jeg med de ordene skape en stammor, når ordene er konsekvensen av flere tusen år med den smerten jeg kun klarer å holde ut noen små øyeblikk i gangen? Jeg vet ikke. 
Kvinnen snakker ikke så mye, og når hun gjør det er det kun for å påkalle og forsterke gleden, for hun kjenner ordenes lover. Når hun selv blir mor, lærer hun datteren sin ordene og deres lover, slik at hun selv kan påkalle og forsterke gleden. Datteren vokser opp og blir en like klok kvinne som sin mor.
Hvor kom smerten inn? Eller tar jeg feil, fantes det smerte da også? Opplevde min egen stammor smerte, og hva gjorde hun da? Det hender jeg luller meg inn i fantasier om forgangne mennesker med absolutt lykke. De løper rundt på slettene, jakter og samler, elsker og føder, klatrer og svømmer, synger og danser. Jeg skriver at min stammor var en av disse menneskene, at hun var med på den absolutte lykken, at det var naturlig, det mest naturligste av alt. Naturlig lykkelig.
  De danser og synger alle sammen, i ekstase, men også i sorg, kortvarig sorg, de lar smerten renne gjennom seg, de gråter og ler, følelsen er nesten den samme.


- Marianne Lauritsen





















De tilber asfalten med sin sorte,

tjærelignende farge

som størkner til noe lysegrått

slik den skjuler alle de

ujevne overflater

brutalt glatter ut naturens kaos

og underbevissthetens mysterier

lengtende etter

maskulinitetens

kontroll

og kraft

men ignorerer

feminitetens visdom


de er begge hellige



- Adam Kjær











Forresten, du er litt Gudinne.

For hvem er du som tok på deo for første gang

Som barberte leggen og kutta deg helt nederst

Som oppdaget at du svetter i lysken også

Og så klamt det ble med bind en varm sommerdag

Du som lukket øynene og tok sats for å kysse

Som kjente blodet strømme til nye plasser

Du skulle lære deg at druer skrumper inn,

Og at sluket i dusjen går tett

Og slik kunne du bli kjent med tårekanaler

Det var slik du nådde din fulle høyde

Du tok nok en gang deo på, og det hendt fremdeles uhell nederst på leggen

Så strakk du ut hånda til han som falt

Lyttet til tung utpust

Du så utsikten fra meter over havet

Og kjente ryggraden var litt stødigere

Du fortalte en venn om en vond klump og tunge øyelokk

Og hun sa at hun har kjent det samme, men at det skal gå bra

Så lukket du øynene og tok sats igjen

Fant balansen. For litt gudinne er du jo



- Nadia Maria Teigland












FYR OG FLAMME


Og i det han skulle betale - jeg sto der og venta med bankterminalen i hånda, alt han trengte var å legge kortet sitt på den, Visa, Mastercard, Amex, Diners, vi tar alt, bip, sånn, kontaktløs betaling, ferdig - begynte han å romstere i sekken sin og dro opp et av de krystallglassa jeg hadde servert ham ingefærøl i, og han rødma, han sa, sorry, jeg skulle egentlig stjele med meg dette glasset, men greier det ikke fordi du har vært så søt og flink med meg i dag, kan jeg få nummeret ditt? Jeg hadde lagt merke til det, at jeg bare hadde tatt med meg flaska, at jeg sto nølende ved bordet hans og ikke visste helt hva jeg så etter, så da han titta opp, da smilte jeg bare, og balanserte med fullt brett inn på kjøkkenet igjen. Like etterpå vifta han etter meg for å få betale, gnissa de to lengste fingra sine til tommelen. Så sto jeg der da, med enda fullere brett, i en slags multitask av balansekunst, kontaktløs betaling og en klønete kurtisering. Ja, det var smigrende, men han var ikke særlig pen, ikke at han var skikkelig stygg, men han var ikke pen, og ikke at det betyr alt, men det betyr jo litt, nok til å kunne vektlegge det fremfor andre ting, det er jo det trynet man skal våkne til hver morgen, og jeg merka at folk hadde begynt å følge med, oi, hva sier hun nå, liksom, og ga jeg han nummeret mitt ville de tenkt, hva faen, hun kan få så mye bedre enn det der, og takket jeg nei ville de tenkt, hva faen, gi nå gutten en sjanse. Da skal du tipse godt, sa jeg og gjorde meg til hore foran alle. Hvor mye er du verdt da, spurte gutten. Nei, vi får se da, svarte jeg. Så han la til en ekstra null på totalbeløpet og sa han skulle vente på meg utenfor restauranten helt til jeg var ferdig med skiftet mitt. Ærlig talt, det er strengt tatt ikke nødvendig, sa jeg, men han insisterte. Jeg insisterer, sa han, så hva kan man gjøre. Jeg løp fram og tilbake mellom borda og stjal til meg blikk av ham, jeg kunne hele tida se ham sitte der på benken utenfor, rett opp og ned, bite litt negler han ikke spytta ut igjen, sjekke telefonen ingen hadde ringt. Og han fulgte med. Fikk vi blikkontakt smilte han og vinka, og jeg vinka tilbake, gjorde nye bord klare for nye gjester, tok bestillinger, anbefalte viner og tok hensyn til allergener, forsikra engstelige glutenallergikere, feia opp knuste tallerkener etter han nye på opplæring og tok i mot klager med et smil, hele tiden med blikket hans brennende i nakken.

Så annerledes du ser ut uten forkle, var det første han sa til meg da jeg kom ut fra restauranten. Jeg hadde ikke lenger på meg den grå, oppkneppa skjorta heller, som han sa jeg var så fin i. Det hadde vært en varm dag, og han hadde svetta masse der han satt midt i steika. Den litt for trange t-skjorta hans var blitt mørkere, ensfarga, og han gikk inn for en stor klem, litt for stor, og det hadde sett dumt ut om jeg bare sto der, så jeg klemte tilbake, slapp klemmen litt tidlig kanskje, og da han også endelig slapp spurte han hva jeg ville gjøre. Det har jeg ikke rukket å tenke på, sa jeg. Så bra, for det har jeg, sa han, så gikk vi. Du virker sterk, sa han plutselig. Hvordan da, spurte jeg tilbake. Bare sterk. Du har ikke sprukket ennå. Sprukket. Han så på meg, sjekket om jeg tok det som et kompliment. Feminin styrke, sa han, mange vil se på det som et oksymoron. Vet du hva man får om man søker det opp på google, spurte han, feminin styrke? Han begynte å ramse opp. Bli slank, sterk og fit på 10 uker. Lær å styrke din feminine energi via pusten. En artikkel om Hedda Gablers annerledeshet. En link til en rotete hjemmeside om at det maskuline “tenker vertikalt” og vektlegger makt, styrke og rangering av tilværelsen, og at det feminine “tenker horisontalt” og vektlegger følelser og relasjoner. Og en video av et eller annet skrukketroll som snakker ganske svevende om planeten Venus. Jaha, sa jeg, hva mener du er feminin styrke da? Det burde kommet et stort bilde av deg, sa han og fant fram et sånt skranglete analogkamera fra sekken sin, hva sier du? Jeg måtte kvele et lite latteranfall, sa takk, men nei takk, fikk lyst til å rive fra han kamera og knipse i vei, bruke opp hele filmen hans, men et eller annet med det hele gjorde meg nysgjerrig, jeg tok meg sammen og spurte, men oi, hva er det for et kamera, det så kult ut, og han la ut om modell og årstall og linse og eksponering og fremkalling og kjemikalier, ting jeg visste godt fra før, han hadde et mørkerom på badet, ville jeg bli med og se? Mon tro, mon tro. Hvordan ville du fanga den med et kamera da, spurte jeg, min feminine styrke, som du kaller det, hvorpå han begynte å mumle ivrig om lyssetting og backdrop, blikket mitt, de kraftige hoftene, at her var det snakk om noen som virkelig kunne bringe barn til verden. De aller fleste ville nok avslutta det eksperimentet her for lenge siden, men det var faktisk nokså underholdende å høre på ham, hvordan han trava av gårde med alle disse ideene som dreide seg mer og mer om kropp og estetikk og fremhevelsen av naturlig skjønnhet, om at det å bli fortrolig med sine sårbarheter er en egen form for styrke, at det for de fleste er en årelang prosess, mye arbeid, denne gestaltninga av en selv. Det er ikke alle som greier å stirre inn i sitt eget hvitøye, sa han, men han ville mer enn gjerne hjelpe meg med det, det er fra tryggheten man blomstrer, sa han, se det for deg, oss to, hånd i hånd, fremover og inn i forståelsen av oss selv. Det kunne man jo ikke si nei til. Ok, vis meg det mørkerommet ditt da, sa jeg.

Så sto vi der, i gangen utenfor døra til badet hans, og det virket som han begynte å få nerver, sånn kan det jo være når man skal vise frem arbeidet sitt for noen, og jeg så det på ham, han ville ikke inn dit, han angra og geleidet meg inn i stua istedenfor, kunne vi ikke ta noen bilder først? Stua, som han kalte det, var dekorert for ett formål. Spisebord, sofakrok, bokhylle, det fantes ikke, alt var tilrettelagt for fotografering. Den ene veggen hadde et hvitt backdrop hengende fra taket som fortsatte utover gulvet, lik en tunge, veggen vis-a-vis var likedan, bare helt grønn. Vinduene var teipa igjen med søppelsekker, svære lamper sto og pekte i alle retninger. Vi får se hva du får til da, sa jeg og stilte meg opp ved den hvite veggen mens lampene sakte våkna til liv i en unison, elektrisk knitring, og det knitra i hele han også mens han justerte dem, tiltet den ene opp i taket. Sånn ja, sa han, og plasserte kamera sitt på stativet, perfekt. På tull poserte jeg som hun i den feministiske “We Can Do It”-plakaten, dro opp ermet og fleksa bicepsen. Ja, kjempebra, akkurat sånn, humret han, og ut fra den oppspilte reaksjonen hans kjente jeg at jeg nå egentlig begynte å gjøre narr av ham. Han knipsa i ett sett, løp fram og tilbake med lysmåleren og snakka med seg selv, flytta kamera nærmere, ga meg en sigarett han ville jeg skulle posere med, som jeg takka nei til, men røyken ville gi bildet en flott tekstur, sa han, det er ikke meg, sa jeg, ok, opp med haka da, sa han, nydelig, barberer du legga dine.

I litt over en time satt jeg og venta i det vindusløse kjøkkenet hans som var spartansk innreda med et gammelt respatexbord og en tilhørende plaststol, mens han hadde låst seg inn på badet for å fremkalle bildene. Han hadde trygla meg om å bli. Jeg har ingenting å rekke, hadde jeg sagt. Fra andre sida av døra kunne jeg høre frustrerte, dumpe lyder av baljeskvulp og banning, nøkkelhullet kilte fra seg en strime rødt. Jeg reiste meg og gikk inn på soverommet hans som ennå var taust, dyna lå som et kadaver sparket ned til fotenden av senga og på veggen hang det tett i tett med gamle sorthvitt-bilder av oppstasa kvinner fra 50-tallet, blikkene deres skjøt fart mot dem som måtte betrakte dem. Jeg tok meg i å synes synd på dem, de ligna innbura fugler, men de sa, ikke synes synd på oss. Jeg redde opp senga hans, og de begynte å synge for meg, sammen sang vi med tunger av ild til summetonen tok sats og fikk hele rommet til å vibrere og veggene dannet seg til raslende paljetter i steinhard sol. Etter en stund kom han ut, t-skjorta hans var dyvåt, det så ut som han hadde revet seg i håret. Det her har jeg aldri opplevd før, sa han og viste meg: hele rullen var umulig å tyde, rader brent ut i gnistrende skyer av sprøtt, hvitt lys.  


- Simen Gjersvold












Jeg er feminin. Det er en stor del av min identitet, men ikke noe jeg bevisst har gått inn for. Kroppen min er formet i konveks og konkav. Jeg har smal midje, rund rompe og to små fine pupper. Jeg liker å fremheve alt dette når jeg skal pynte meg. Det får meg til å føle meg fin.


Å ta på neglelakk eller sminke gir meg en barnslig glede jeg ikke helt forstår meg på. Jeg bruker ikke sminke for å se bra ut. Det er bevisst og selvvalgt for det får meg til et sted i sinnet jeg vil være.


Jeg har gradvis begynt å akseptere at det tenner meg å var sumissiv når jeg har sex. Jeg skammer meg ikke så mye over det lenger. At jeg av og til vil domineres av andre på soverommet betyr på ingen måte at jeg liker eller tillater å bli dominert ellers i livet.Av og til er det befrielse å kunne gi fra seg makt og ikke vite hva som kommer. Jeg har innsett at det er en styrke i det å våge å la noen dominere seg. Den som dominerer får aldri gå lengre enn jeg vil.


Kvinner og menn er like sterke, eller kanskje svake. Men vi manifesterer styrke ulikt. Jeg føler meg sterk når jeg tør å gråte. Modig når jeg tør å si at jeg føler meg svak. Jeg føler meg sterk når jeg har holdt ut mye, klart å leve med smerte, eller gjennomført en lang og brennende treningsøkt. Jeg føler meg modig når jeg klarer å overkomme min egen irrasjonelle frykt,


har våget å slippe meg løs, og viser frem hele min personlighet. Det er styrke for meg


- Sunniva Herrestad














V Æ S K E


Nogen gange sitrer det i mig når jeg tænker på hendes læber som kører op af min hals. Hendes øjne er lukkede. Nogen gange sidder jeg stille og stryger min egen hånd over min hals, som en imitation. Så gisper jeg. Så forestiller jeg mig mine hænder kører ned og holde hende om hoften. Så gisper jeg igen. Jeg kan høre hvordan hendes åndedræt bliver tungere. Hun åbner munden. Jeg mærker hendes varme luft mod mit øre før hun placerer begge sine hænder på min nakke. Hun flytter sit ansigt hen foran mit. Vi står så tæt at jeg ikke ser hende i øjnene; jeg ser på hendes øjne. Det føles som om at mine nervetråde har kæmpet sig ud gennem huden for at mærke hende, til trods for at vi stadig står langt nok fra hinanden til at vores læber ikke træffer. Jeg gisper igen. Det summer i min krop. Jeg mærker øjeblikket hvor jeg bliver våd. Før da har jeg alle berøringer fyldt mig så meget med begær at mit underliv ikke har klaret at følge med. Men så gav det efter. Jeg trækker mit ansigt et lille stykke tilbage, så min øjne møder hendes ordentligt. Det er kolde samtidig med at de fortæller mig alt. Det er ikke unge og uskyldige øjne. Jeg kysser hende. Det er nok nu, så jeg kysser hende længe. Hendes hænder har bevæget sig op i hendes hår, og min hånd har bevæget sig under hendes bluse. Bagefter ind under bh'en. Hendes bryst fylder min hånd. Jeg har ikke så store hænder. Hendes brystvorter er hårde. Hun sukker når jeg rører dem. Jeg kan mærke på dem at hun har ammet. De stikker mere frem end mine gør. Jeg tænker på om det har gjort dem mere eller mindre følsomme. Jeg mærker at jeg får lyst til bare at rive, skubbe og presse. Jeg bliver ivrig, men jeg forsøger at slappe af. Min ånde begynder at stikke, som havde jeg taget dødløft. Som om at hvert pust siger: “jeg vil tage dig. Jeg vil tage dig. Jeg vil tage dig.” Hun fjerner sine læber fra mine og lader sine hænder glide væk fra mit hår. Hun træder et par skridt væk fra mig. Hun løfter sin hvide T-shirt hen over hovedet imens hun ser mig stift i øjnene. Hun lader den falde ned på gulvet. Med en hånd knipser hun låsen på bh'en op. Den ligger på jorden med T-shirten. Hun blotter sine bryster for mig. Jeg føler mig som en 14-årig. Jeg føler at det er første gang jeg ser bryster, som ikke er mine. Selvom det er små har de et fald, efter at tyngdekraften har sat sit præg. De har strækmærker. De er smukke. Jeg mærker hendes blik på mig imens at mine øjne bevæger sig rundt på hendes overkrop. Når går hen mod hende, men hun stopper mig med hånden på mit kraveben. “Gå tilbage” beordre hun på en ikke-beordrende måde. Jeg gør som hun siger. “Kan du lide når jeg ser på dig sådan her?” spørger jeg imens at jeg fortsætter med at betragte hendes krop. Hun nikker. Jeg møder konstant hendes øjne, når mit blik når til ansigtet. Hun slipper mig ikke. Hun har smilerynker og bekymringsrynker. “Dig” siger hun. Jeg tager tøjet af overkroppen og omfavner hendes. Hendes hud føles varm mod min. Jeg har sved på panden. Sved på min overlæbe. Hun bider mig i læben, og støder panden mod min. Jeg sætter et fast greb om hendes skuldre. Jeg bevæger meg fremad, så hun bevæger sig baglæns. Hendes røv rammer køkkenbordskanten. Jeg lader mine hænder falde derned. Jeg klemmer den, og jeg kysser hende igen. Jeg kysser hende på halsen, og lugter til hendes hår. Jeg snoer mine hænder rundt om hende inderlår. Jeg løfter hendes. Jeg er højere end hende. Jeg spreder hendes ben, og placerer mig mellem dem. Vores venusbjerge støder sammen i bølgende bevægelser. Hun svinger sit hoved bagover. Hun exhalerer og lader resten af kroppen følge med. Jeg åbner hendes bukser. Jeg hiver dem ned over benene. Trusserne følger med. Hun ler. Jeg ler og læner mig hen over hende. Jeg napper hende på brystvorten. Jeg kysser hende hen over hendes løse maveskind indtil jeg når hendes mis. De mørke hår kilder mig på hagen. Hun dufter våd. Jeg anstrenger mig for ikke at bide hul i min egen læbe. Det havde været en kedelig afslutning med blod fossende ud over hendes venusbjerg. Eller tænk om jeg havde slugt min egen tunge i et forsøg på at sige: “Jeg er ved at komme bare af at se på dig!”
Måske stopper jeg tankestrømmen her. Jeg har aldrig været inde i nogens mor, så jeg ved ikke hvordan jeg fortsætter. Det er sikkert ikke så anderledes. Måske er forskellen at hun er mere opmærksom på hvad hun vil have? Hun er i midten af 40'erne, så hun har sikkert haft sex med flere end mig og flere gange. Måske kæmper jeg for ikke at se hende som en autoritet, men så kommer jeg alligevel til det, og så bliver jeg flov over at jeg bliver våd af det. Som da jeg gik i folkeskole og min lærerinde bad mig om at lave mine lektier og strøg mig over håret. Nej, det er måske for meget. Det måske ikke sexet for hende. Det kan være at jeg bare skal lade som om at jeg har haft sex rigtig mange gange og er en kvinde midt i 20'erne, som tror hun ved præcis hvad hun laver. Måske ved jeg præcis hvad jeg laver. Eventuelt bliver jeg sat i tvivl fordi jeg er med en kvinde, som i hvert fald ved hvad hun laver, fordi jeg forbinder det med hendes alder. Det er da nok også helt forkert at jeg tænker på mig selv som ung og hende som ældre, men jeg kan jo ikke gøre for at jeg tænker sådan. Det er jo bare to kroppe med to sind. Jeg tænker heller ikke så meget på selve kroppen egentlig. I hvert fald ikke på en nervøs måde. For jeg tænker meget på kroppe. Jeg synes at modne kvindekroppe er enormt smukke - og morkroppe. Jeg synes selv at jeg har lidt en morkrop. Jeg har hængebryster og lange strækmærker på maven, hoften og lårene. Før var de bordeaux-farvede, men tiden har gjort dem helt hvide. Jeg synes de er flotte. Hængebrysterne og mærkerne skyldes hverken alder, amning eller fødsel, men de fortæller historien om et større vægttab. Luften er gået lidt ud af ballonen kan man sige. Så kan skindet ikke helt følge med. Jeg kan godt lide den historie, og jeg elsker min krop. Så det er nok sindene jeg tænker på.
Det ene sind har måske haft lidt mere tænketid. Tanker er jo i sig selv helt okay; det er hvor vidt jeg ytre dem eller ej, der gør forskellen. Jeg kan jo tænke på hvad jeg vil og hvad min hjerne tvinger mig til. Den ene dag kommer jeg af tanken om vanillasex på lyserøde hyggetæpper og den anden dag kommer jeg af hård strap-on sex hvor jeg bliver spyttet i munden eller spytter nogen i munden.
PS. hvis man synes det er pinligt at skulle stoppe akten for at sætte et kondom på, så prøv at stoppe akten for at iføre dig en påspændingsdildo. Just saying. Et menneske er hun. En kvinde. Ligesom mig. To subjekter med præpositioner. Så har vi sex, og det er sikkert rigtig dejligt. Hun dufter godt. Så sveder vi og sejler rundt på hinandens kroppe. Måsker smutter min finger. Måske siger hun: “Hov hov, forkert hul”, så siger jeg: “Det var ikke meningen!” eller så synes hun at det er fedt. Så lader jeg bare fingeren blive der og lader som om at det var bevidst og planlagt. Så bruger jeg den anden hånd til den øverste åbning (skeden er den øverste hvis hun ligger på ryggen, og det tænker jeg at hun gør først, for så kan jeg se hende i øjnene), fordi det er vigtigt ikke at få forkerte bakterier derind. Det kan give svamp eller vaginal bakteriose. Det har jeg prøvet og det er virkelig ikke sjovt. Jeg var på Penicillin i 10 dage og min vagina lignede røven på en bavian. Altså, da jeg havde vaginal bakteriose. Svamp klares med Canesten. Jeg kan næsten mærkes hendes brystvorte på min tunge. Hendes tænder på min hals. Hendes kusse rundt om mine fingre. Så finder vi en rytme sammen. Ellers behøver det ikke at være så teknisk egentlig. Det er lang tid siden at jeg har haft ordentlig sex. Så jeg er meget opmærksom på at klynge mig til de ting jeg møder i dagligdagen, som kan hjælpe mig med at have et sexliv med mig selv. Nogen gange kan det være nok bare at se mig selv i spejlet. Det er primært omkring ægløsningen. Så bider jeg ud efter mit eget spejlbillede. Haps. Så drejer jeg 180 grader, så jeg kan se min numse. Jeg har en flot numse. Jeg strækker hænderne op over hovedet, så mine bryster stritter som om, at de aldrig havde truffet min mave. Så sænker jeg hurtigt armene og lader dem falde. Så sætter jeg mig på nogens ansigt - tænker jeg. Hvis kvinden er lav nok kan jeg måske give hende finger samtidig. Eller lave en 69 ́er. Det er jo ligesom at kramme imens at man dyrker oralsex. Det kan jeg godt lide tanken om, men det er rigtig lang tid siden at jeg har haft oralsex. God oralsex, mente jeg.


- Lise Ulvedahl Carlsen












It’s about that sense of danger
I mean, it has to be,
and I’m not trying to sound enticing
But, like
For someone who can kind of feel it, bodily,
in certain environments, what’s gonna happen
That sensibility toward danger is key for even existing
For me
Because there are serpents, you know
To lay with, kill, drink the poison of
And you gotta be, like, strong-
Or, shoot, I dunno if that’s the word, because it’s not really a choice
I mean, I think
That’s the overall premise
There’s all this danger and there is a needed sensibility in order to survive …

Or, sometimes it’s like I need this story, this way
Of looking at it
With serpents and standing in the midst of adversity
So that I can feel good
And feel like I can do things
And feel good about myself
I guess, then
I feel her as this push
She’s not a hero, nor a savior
She is ‘cause she must …yeah


- Extern















One of the root problems we don’t see



Mother


I’m reading about feminin strength, goddesses, menstruation, sex, women, matriarchy, when my mom steps down the staircase from her home office. She meets me with a lost and tired look. Pale in her face. She can no longer bear it. The anxiety, the stress, the insomnia, the anxiety of the anxiety.

I feel compassionate towards her. I try to listen, encourage, be present. But I've tried it before. Why should it work this time? What can I do differently?
She is not supposed to be like this.
She deserves so much better.


It’s about our basic human need to have a roof over our head. We have complicated this need so much. From the roof over my head we have built roads to your roof, we have made cars to get to our public common roofs, like supermarkets and football stadiums. We have made airplanes so that we can visit roofs in other continents.

How we build our houses and infrastructure is deeply important. Building and construction activities is at the core of the destruction and violence in the world. It’s about the story we subconsciously tell ourself of how we want to live in a household. The modern civilization wants bigger and more comfortable houses which fits every luxurious need we desire in search for pleasure. Hot showers, drying machine, vacuum cleaner and all kinds of smart technology. We build more and more at an increasing speed. We build like it’s going to last forever.  But nothing lasts forever. Everything is impermanent. Earlier, humans constructed buildings in a way so that it was easy to fix, easy to repair what was broken from a big storm or what had endured its time. They built with local materials that was easy to access and simple to build with. Today it’s the complete opposite. We extract the resources from all over the world. We ship it around the globe. We clearcut forests to get timber and to plant new timber, we pollute rivers because we extract minerals from the earth, we demolish mountains to create cement, we destroy oceanic life because we drill for oil.

The biosphere is breaking down because of us. Animal species go extinct every day because of us.
Couldn’t this be avoided if we believed in alternative stories of what kinds of roofs we want to live under? Together, building and construction activities are responsible for 39% of all carbon emissions in the world.
Because of the stories we now believe in, with big comfortable houses created in the conventional modern way, we need a lot of recourses. A lot!

All this extractions of resources creates jobs, which creates money to buy houses, houses brings opportunity for new products which can be bought with money, money which is earned from jobs which creates products and services people can consume. Suddenly we have created a lot of buildings and infrastructure. And in the manner of how the modern civilization does it, we have created a great deal of destruction, not only in the natural world, but in the lives and relationships of humans as well. 1400 migrant workers have died in Qatar, building world cup football stadiums. People all over the world flee their farms because of polluted groundwater and rivers, they flee to cities because they can’t do healthy farming anymore. They move in to big monoton concrete house blocks where it’s cheap to live. The new life in the cities gets difficult in many aspects. Maybe fear and hate rises, or ignorance, because of using all their energy on working and earning money. Maybe they start blaming other groups of people for their misery. Maybe they elect leaders who goes to war with other countries, with a mission of taking natural resources, for then to create material welfare in their own country.

All this because we believe in the stories we tell ourselves of how we should construct our buildings and how we should live in them. But the stories can change. There are alternative stories to believe in. Which will make ecosystems and human community blossom and not wither. It all comes down to the questions of why do we humans exist? What is our purpose? What makes us truly fulfilled and in harmony?


There are answers to these questions.

We just need to

slow down,

look around

and listen.


- Henrik Lande Andersen











Den här texten fick ingen titel för författaren var för trött


Jag vill inte skriva den här texten. Jag försöker sätta kvinnlig styrka i ord och känner mig svagare. Den där starka kvinnan jag vill skriva om är gjord av sten medan jag flyter ut över allt som smält bivax. Hur ska jag kunna skriva en text om styrka hos kvinnor?

I natt sov jag nästan ingenting. Den första höststormen utanför mitt sovrumsfönster. Jag kan se havet och sjumetersvågorna från mitt rum och under sådana här nätter, när regnet och vinden slickar fönsterglaset känns det som att väggarna som skyddar mig från stormens klor bara är den tunnaste hinna.

Ibland är det som att jag fastnar en hel natt i ett limbo mellan sömn och vakenhet där samma tvivel upprepas om och om igen men den delen av mig som kanske skulle kunna hitta fram till svaret sover. Jag kan ligga i det där limboet tills det ljusnar ute. Jag är vaken nog för att känna att tiden går men för sovande för att göra det jag vet att jag borde göra, stiga upp, gå ned till köket för att dricka ett glas vatten och med varje klunk skjuta det där som rider mig åt sidan.

De sista veckorna har jag varit illamående. Inte illamåendet som kommer precis innan en kräks, men mer som obehaget i magen som hör till, som om någonting i min kropp inte stämmer. Jag känner ingen hunger. Jag känner ingen mättnad. Jag känner bara ett fel i mig.

Jag vet att det här är hundåren. Det är nu jag ska få mitt liv att falla på plats men det spelar ingen roll om jag försöker säga till mig själv att det är bara att vara stark och att det kommer att ordna sig. När jag ser mig själv utifrån ser jag en snart 30-årig kvinna som har sålt alla möbler hon en gång ägde, ber sin pappa om pengar för att kunna betala hyran till de källarhålor hon hyr, som sitter och skriver på dagarna och kallar det jobb trots att hon inte tjänar en krona.

Hela tiden vill jag ringa den där mannen som jag bara har känt i några veckor och gråta.

Men jag håller tillbaka.

Först trodde jag att vi var lika långa. Han skrattade åt mig i flera dagar efter att jag frågat honom om han verkligen var längre än mig. En morgon vaknar jag med pannan i hans nackslut och då förstår jag att jag har krympt under natten.

Innan vi låg med varandra satt vi ihopkrupna i varsitt hörn i vardagsrummet, han i en fåtölj och jag i ena änden av soffan och jag utmanade honom, vad kan du som jag inte kan?

Jag kan klättring, sa han.

Han visste att jag har höjdskräck.

Din tur, sa han.

Jag kan byta oljan på en bil, sa jag.

Det kan jag också, svarade han.

Jag vill svara att jag kan det bättre men gör det inte.

Båda blir tysta. Jag tror att också han känner att det räcker nu, att den här leken är farlig och vi kan inte skratta bort monstret jag har släppt ut. Jag ser oss som två monster i varsin ände av vardagsrummet i attackposition, redo att riva den andra.

Sen kom skiftet. Det var så lätt för mig att göra mig själv mindre för att han skulle känna sig större, starkare, mer kapabel än mig. Manipulerade jag honom?  Jag gled tillbaka i en roll jag kunde så väl att den nästan var en del av mig, rollen av hon som gör sig själv mindre än vad hon egentligen är.

Min mammas storasyster har ett förstorat hjärta. Det är farligt säger mamma men jag kan inte låta bli att tänka att det bara är stort för att hon ska få plats med alla hon älskar. Hon bär man och barn och barnbarn och sin lillasyster som är min mamma med sin starka kropp. Till och med mina bekymringar orkar hon bära när jag ringer för att önska henne grattis på födelsedagen och hon gör det genom att nästan utan att det märks skjuta undan sina smärta och göra plats för min. Hon håller tillbaka och hon lämnar plats. Hon har aldrig stått på barrikaderna. Hon har aldrig gjort karriär. Hon bär sjukdomar, och grå år. Hon bär kanelbullebakande på eftermiddagarna med barnbarnen och hon bär sina sömnlösa nätter med endast radions ring-in-program som sällskap. Hon är en kvinna som luktar varm hud när en kommer nära och som sluter sin stora kropp om det kantiga.

Det har nu gått tre veckor sen han åkte. Det känns nu som att det enda jag vet om honom är att jag inte känner honom. I mitt huvud blir han en representant för alla män. Det är alla män jag utmanar när jag vill utmana honom, när jag inte vill krympa, när jag inte vill vara svag, när jag inte vill ringa och gråta i telefonen över att allt ät så tung just nu.

Men så tänker jag på min mammas äldre syster.

Och jag tappar bort vad jag vill och allt jag trodde att jag visste om styrka och svaghet. I henne ser jag en stark kvinna så fylld av kärlek. I mig ser jag en kvinna som tror att hon måste göra sig själv hård och kall.

Fingrarna svävar orörliga ovanför tangenterna och tröttheten är tung i min kropp. Nu orkar jag inte mer. Allt jag vill är att hållas i en famn. Allt jag vill är att sova djupt som ett barn.


- Johanna Carin Nyström








She that sees and holds all. This infinite womb of movement. In a universe of emptiness, nothingness, she starts to create. And within her bowl she contains everything that has to do with LIFE. Without her, there is no life. She who knows no boundaries except love.

-------

I see her in te corner of the table, she doesn't want to talk to anyone anymore. In her hand she holds two cigarettes, and in the other a glass of wine. She has the whole ocean in her body and she knows it. She is present of it now. Yet everyone here, around the dining table, drink and eat and laugh and they have no idea. Lets just go out and smoke with my bestie, she thinks and gives me a wink.

------

What is cool and hot, soft and strong, soo freaking soft like the petal of a flower in the light of a setting sun in a place where the wind doesn't blow just now. Strong like the forces that churns and turns the whole ground so that from deep deep down the ocean the mountains once raised high. Where did this force start. Where did it come from? This force that moves and holds. That witch makes the butterfly flap it's wings, makes a baby open its eyes, makes me lift my lumpy arms and hold them around you, that witch makes the cells evolve, that witch carries the subtle messages of intelligence. It is so mystical and the only truth about it that I know. Is that it is the power of the feminine. That makes reality of this world be something that we not only watch as a blank picture, it is creation of creativity. And that power is the greatest power of all.

-------

Kvinnorna I min släkt. Det finns inget så fascinerande som deras sätt att göra saker på. Jag de liksom fixar allt, dem vet att dem kan. Dem visar alla, söner, döttrar, mannfolk, djur, morgonen, kvällen, elden, huset, skogen. Att fri - det är du inne i dig. Att fri -det kan vi också vara tillsammans, även om vi jobbar hårt. Det där med svaghet som andra pratar om, ja det hittar man på om man är sjuk eller inte orkar med. Låt dig bli älskad just som du är, vart du än är i livet och styrkan kan komma som smygande i helt ny melodi. Den finns där hela tiden om vi bara lyssnar.


- Lo Antonsson












Jeg er en adapsjon, som sakte tilvenner seg min rolle i verden.
Holdning, genitalier, utseende, og røkla.

Dette er min lille historie

Jeg husker jeg en gang fant et av mamma sine bind. Så morsomt at mamma brukte bleier. ‘’Haha, som en baby’’. Jeg og broren min fniste godt.

Mensen er fortsatt et utrolig bisart konsept for meg. Sånn, det at det skjer osv; er helt ok. Men prosessen med å akseptere det; man får beskjed i tredje klasse om at en dag kommer tissen din til å blø. Det vil i tillegg gjenta seg flere ganger, mest sannsynlig hver måned til du er 50 ish.
PS: du får også moodswings, helveteskramper, og kanskje litt ekstra verk i rygg og bein. Og er du veldig heldig kommer det til å føles som om anusen din ryker når du driter.

Ganske mye å ta innover seg og forstå. Ganske groteskt, men spennende. Noe vi bare får beskjed om. Noe vi bare blindt må akseptere. ‘’Choganai’’, it is what it is.

Så, tiden gikk.
Så, kom min tur. Så, kom blodet. Det gikk og det kom. Gikk og kom. Gikk og kom.
Jeg må fortsatt vaske blodflekker av sengetøy og truser. Etter alle disse årene. Man undrer seg om alle andre har det på stell.

Hvorfor har ikke jeg kontroll på female basics 101?

Bind er greit,
men sølete,
og får så sykt urinveisplager
Popper allerede tranebærskapsler,
annenhver dag eller så
Kanskje burde jeg skifte til tamponger,
men de gjør alt så vondt og sårt

Kanskje skulle jeg brukt kopp,
men jeg får den ikke på plass

Vulvaen min er kravstor og bli nok aldri fornøyd. Jeg har begynt å ta det mest mulig kuli når hun er ute på rangel. Jeg jobber med ‘’flooden’’, ikke i mot. Går kommando mest mulig. Men pakker på med bind og sjokolade når det gjelder. Gjemmer meg under dyna og leser fanfiction. Vi har faktisk begynt å komme overens. Understreker begynt å komme overens.


I tillegg til å være velsignet med månedlige besøk av spesialeffektene fra ‘’The Shining’’, kommer vulvaen min med masse andre goder.


Jeg tror jeg fikk mitt første dick-pic da jeg var 11 eller 12 år.


Uønsket, over msn.
En gutt jeg møtte i FB-spillet ‘’YoVille’’ hadde adda meg.
Han var kanskje 15 eller så.
Han var ikke norsk, så chatten gikk i engelsk.
Han spurte om jeg ville se kuken hans.
‘’Nei takk, det går fint’’.
Så poppet nå penisen hans frem lell.

Husker ikke hva jeg følte om det. Var definitivt ikke opphisset. Kanskje litt fascinert, men mest av alt irritert. Litt vantro. Litt underholdt. Det var komisk på mange måter. Han ville så gjerne vise den til meg.  

Heldig har jeg allikevel vært som har greid å styre unna de fleste sånne i senere tid.

Nå får jeg mest oppmerksomhet fra middelaldrende menn som prøver å kontakte, og følge meg

på insta, selv etter jeg har gjort kontoen privat.


Noen tar vel ikke hintet,
tenker de er unntaket.


Et 2 år gammelt dataspill ble nylig populært. Et visuelt og interaktivt byen sover-opplegg.
Noen dør, hvem er morderen?

Alle er anonyme, alle er faceless.


Jeg ‘’voucher’’ for noen, de ‘’voucher’’ for meg.

‘’Trash is innocent’’, sier blå.

‘’Thanks, dude’’, sier jeg.

‘’No prob, bro’’, svarer de.

Jeg er spent, og jeg koser meg.

Anonym og kjønnsnøytral, men mest sannsynlig tolka som en maskulin entity.

Spenningen i bedraget tirrer, men det som kanskje brenner varmest i hjertet er følelsen av aksept.

Følelsen av å være ‘’bro’’.

Jeg er kvinne, og nogenlunde stolt av det, selv om jeg ikke ser det som noen videre bedrift å bli født sånn. 
Jeg frykter mye fordi jeg noen ganger føler jeg aldri kan være helt en ren person uten pupper, det er vanskelig,
men også deilig når man først står imot eget forbehold

Det er der styrken kommer til syne.

Vi tåler mye,
Og holder regelmessig kjeft om det.
Vi velger det ikke,
den styrken er der hver dag.

Den ‘’pusher’’ oss igjennom tiden

til vi forsvinner ut på andre siden,
hvor Pupper

Fitte

Baller

og Kuk

ikke lenger har noe å si

Når folk er folk
Og lik er lik
Uavhengig av inn- eller utover-tiss


-Elisabet Kolstadbråten Solheim





























“The journey of Strength through understanding what it means to be soft ”


The strength of the feminine is in softness. I am learning how to be loved; to feel accepted, seen, and worthy. Truth, trust, faith, vulnerability. I am learning that in order to let love in I have to be truthful. I recognise that I cannot feel fully loved if I am not open to the idea that ALL parts of myself are deserving. I cannot feel fully loved if I do not allow all of myself to be seen. By not being truthful about the parts of myself that I am not proud of is saying that I am not 100% deserving of being fully and completely loved.

Softness is strength and strength is softness; that which is needed to give in to trust and faith. To trust and have faith that my truth- me (!)- will be received and loved. Not need be by another. Opening self to self. Loving self. And in this way love is scary. It is vulnerable. Oh the fear of giving in to the vulnerability. Yet. The strength of the feminine love burns away fear in the truth of love. The strength of love I feel when I allow myself to be 100 % seen burns away all that fear. AND the power that comes from releasing all that energy used to hide certain parts of myself. Oh THIS strength and power in softness. This is shakti love.

To allow myself to be raw, unprocessed, undefined. The strength of the feminine is that which cannot be conveyed with words. It is a feeling, a pulsation. The pulsation that hums to you exactly what you need. Exactly what you know. That which does not need to be confined, contained, constricted, to be acknowledged, confirmed, received. The hum of my pelvis, my heart, my blood, and my bones. Divine feminine. Divine Shakti. You are too strong for words. You are enough.


- Victoria Kate Slaymark 









Feminin styrke er det å være fornøyd med å være kvinne selv om samfunnet er lagt opp til at det er best å være en mann.

Feminin styrke er å være en omtenksom og kjærlig leder, som delegerer oppgaver med myke runde kanter og empatisk forståelse.

Feminin styrke er å løfte fram og heie på andre femmer, også quer-personer og sex-arbeidere.

Feminin styrke er å dele stolte gudinne selfies, vite at du er god nok, uansett responsen og selv om ikke alt er perfekt.

Feminin styrke er å tørre å vise at du er en en frodig sexuell kvinne, uten å underdrive i frykt for overgrep eller å bli stemplet som løs.

Feminin styrke er å erkjenne at kvinners nytelse har egne betingelser, og det å tørre å spørre etter det en begjærer.

Feminin styrke er å være opplyst om anatomien og kjemien i den indre klitoris.
Visste du at vi har også to klitoris baller rundt skjeden, som svulmer opp ved opphisselse, og ståklitt om morningen?


- Natalie Seifert Eliassen















Styrke er balanse og sannhet


Når vi snakker om balanse liker vi å snakke om Jing og Jang. Her er sannheten at i det mørke finner vi det lyse og i det lyse finner vi det mørke. Denne sannheten kan vi også finne i naturen. Alle vet at et tre har grønne blader. Dette er sannheten helt til høsten kommer, da er sannheten at et tre har rød-orange blader, frem til de faller og dør. Dette for å gi nytt liv til alt rundt og samtidig spare treets energi gjennom en vinter. Dette er naturens balanse og sannhet.
Så har vi det feminine og det maskuline. To ord vi i dag har mange meninger og følelser rundt. Vi fokuserer ofte på å være en av disse.
Om vi velger å bare dyrke en av disse blir vi som et blad som aldri vil gi slipp fra treet sitt. Gjennom en vinter vil dette kvele treet og det vil unngå å gi nytt liv til det som er rundt.

Styrke er å være i balanse.
Som mann er det min rolle fra naturens side å være maskulin, dette finnes det ingen styrke i uten balansen med det feminine i meg.


- Max Emanuelson














Får jeg lov? 


Får jeg lov til å være meg selv?

Når masken faller, av at et smil sprekker det.
Når jeg trenger mer enn et vennskap.

Når en så forfengelig tanke som at
«Jeg fortjener deg, og du fortjener meg» er det som kommer etter det å stå på egne bein.

Jeg liker å lytte, og du henter ut svar.
Det føles ikke lenger som at jeg kun fyller tomrommet eller stillheten.

Tråden som ble nøstet fra jeg kom til denne verden kveiles videre med hvert ord.
Og hvert ord er ikke noe som blir sagt for bygge en bro
for å gjøre hverandre forstått,
Og broen skaper ikke mer avstand imellom oss.

Det føles som at jeg snakker et språk jeg aldri visste at jeg kunne.

Får jeg lov til å spre vingene mine,
Og krabbe som et barn?
Vise deg alle sidene som var tidligere farget av skam.
Sanne farger jeg holdt skjult i frykt om at de kan blende.
De samme fargene som skinner igjennom dine øyne.

Får jeg lov til å være der for deg?
Jeg har hverken tid til å miste
Eller til å finne.
Men urmakeren din er jeg.
Tiden lager jeg.
Tusen deler dreier seg
om i en sekvens.
Ingenting endrer seg,
men alt føles nytt.

Når jeg ikke kan se forbi øynene som ser meg tvers igjennom.

Som om jeg var et fremtidig minne.

Når jeg skriker blant folkemengden,
men de går forbi med ansikter i bakken.

Når det som er usagt forteller alt.
Fraværet av et svar er i seg selv et svar,
Men denne gangen varmer det.

Denne gangen trenger jeg ikke å spørre.


- Sadiiq Jdid







Prosaisk kåpedikt



1. Feminitet er som en kåpe. Det er ingen frykt for den som tar det på. Eg slenger den på meg når det er kaldt, eller viser meg frem teatralsk, med det i meg. Tar armhevinger på fest, i kjole, med sokker på. Noen ganger gir eg det videre eller legge det i fra meg. Eller glemmer det igjen et sted. Det fins nok av variasjoner til alle. Det er verken usynlig eller eierskaplig. Det flyter litt rundt.Alle kan ta det om de vil, eller tør. Tungt eller umulig blir det bare når noen forsøker å fange det, å eie det. Som er stort sett hele tiden, derfor danne me egne hekse-sirkler. Når me går utenfor de er me like skremmende som djevelen sjøl. Å stjele det, det går bare ikke. Eg har min egen.


2. Den sterke kvinnen er en myte, som fanger verden mens den trenger seg mot kroppen. Den sterke kvinnen er svak, sårbar, ulykkelig. Den sterke kvinnen har aldri hatt ett problem. Den sterke kvinnen er en illusjon. Den sterke kvinnen er alle oss som blir født, puster, kjemper blør, lever, danser og dør. Den sterke kvinne er ingen Gud. Den sterke kvinnen er alle oss her nede, eller over der, eller til siden som ser at den sterke kvinnen har lagt stenene jeg går på. At den sterke kvinnen fortjener en pause. At den sterke kvinnen igjen må bli et menneske.


3. Kvinnelig design er anarki. Gudinnespråket er skrevet med hva enn vi har foran oss.For pennen var aldri vår, aldri vårt design. Nå skriver vi, så vi skriver litt til, så elsker vi litt til, så lurer vi alltid på hva den sterke kvinnen er.



- Anette Gellein











Livet møter døden, på vegen ligger den uunngåelige sykdom og smerte. Dette vet vi. Vel vitende om sønnen og datterens død setter mødre barnet til verden. Kanskje skal vi få oppleve den kjæreste dø før oss, kanskje slipper vi. Det er i det evinnelige kaos den dypeste mening finnes og der den feminine styrken ligger.


- Pedro Pilates





 


⁃ When was the last time you feel filled with ecstasy?

⁃ Hearing two heartbeats, having two mouths, four hands and legs. Overwhelmed, creating fingers and toes. Endulging with the founding favors of earth and the unforeseen.

⁃ Write about yourself as a goddess

⁃ The goddess of discipline and colors. Of good moods. Of the very atmostphere of new beginnings. Of feeling open to the unfamiliar. Of expanding. I am the goddess of non-luxury and the seemingly undesirable. I am the goddess of too much!

Write about a wild woman or man

⁃ The wild man who takes nothing personally but still fears his own death.

⁃ Write about someone you think has feminine strength

⁃ One who is willing to change their mind openly.
⁃ One who is not afraid of being what she fights against /for?—a housewife f.ex.
⁃ Believing in mass beauty.
⁃ Listening to a seemingly opposing worldview without blaming.
⁃ The ones that can understand /listen to opposites simultaneously without the feeling of threat.
⁃ I believe feminine strenght derives from ones own feast in the ever perpetual definition of beauty allowing more senseous exploration of ones inner highest moral potentialities—intestines—retained from societies shoulds—giving more time and space to musts.

What would the world, a night, your work or you look like if feminine strength was put in the forefront?

⁃ Sexual fantasies about feminine nights.
⁃ I want to believe that ignorance would be met with more kindness.
⁃ Maybe there would be more listening and less convincing. More open ends and less answers. More presence than productivity.

⁃ Who are you as a 95 year old?

⁃ I am happily rude, my fingers are longer and pierced, I am vulgar, alive and more clearsighted than ever before. I don’t dread deadlines. I am blunt and blessed.

⁃ Tell me about a special meeting with nature

⁃ Seeking cold water always.

⁃ Design a corner of a materialcal society

⁃ A corner filled with fountains. When eyes are wetted, one understands why they would forgive themeselves.

⁃ When do you feel proud?

⁃ When I realize I am surrounded inside my own fear and at the same time feel kind.
⁃ Always when I act ahead of myself.

⁃ When do you feel true to yourself?

⁃ When the difference between what I say and do is seamless.
⁃ When I forgive faster than I make mistakes.
⁃ When intense in all ways.
⁃ When I can laugh of thought crimes.


- Sólveig Samon Gautadóttir







La oss snakke om Bjørka

Hun strekker seg lekent mot solblå himmel

og skjelver lystig i vårlig bris

Hun luter skuldre mot høstens stormvind

og hutrer frossen i snø og is



Men det viktigste er det usynlige



Under jorda – et stødig feste

Under barken – et yrende liv

Inni kroppen - et bankende hjerte

I hver celle – et minnearkiv


- Aivi Hoven

















Slår man opp i wikipedia under Matriarkat får man følgende: et «hypotetisk sosialt system» - sjeldent i menneskets historie har vi hatt et samfunn der kvinner bestemmer. Kan det tenkes at mange av de utfordringer vi står overfor i dag er en et resultat av menns kortsiktige, grådige og alltid-vekst tenkende vesen?

Bærekraft er per definisjon langsiktig tenkning. Som å bære på liv innen i seg. Jeg, som mann, hadde elsket å se et annet styresystem.
Ting man tar for gitt er vanskelig å se. Vi har definert lederskap ut ifra maskuline trekk. Hvorfor har det blitt sånn? Patriarkalske styresystem har blitt en ting vi tar for gitt. Men måten vi styrer verden på er ikke forutbestemt og statisk.

Jeg vil slippe tøylene hvis dere vil ta hånd om kursen videre.


- Kristian Louis Jensen









I think women are searching now, more than ever, to find out who they really are. But it’s not easy. For so long, the women in the modern civilization has been neglected and suppressed. But finally, women are gaining their true freedom, maybe for the first time in human history. The generations of women who live today are gaining independence, education, economic autonomy, sexual freedom and spiritual awakening. Even though it’s a constant struggle, we see more and more of it. Women are searching for their true spirit.

But because our history, is his-story, the notion and awareness of the great women of our past and present are only to find in the margins of society. So when the new generations of women are growing up free, they are doing it for the first time. A woman don’t have historical women characters to look back at and learn how to live freely. 

Her life is like trying to find a way out of a labyrinth. Often she believes the path in front of her is the right one. But then she hits a wall. She pulls back, tries left and right, but no success. She gets frustrated and depressed, then glancing over the wall to see how the other women are doing it in the labyrinth. She tries to understand the puzzle by looking at others. This also creates problems. She thinks the other has solved the puzzle. Then rises jealousy and envy, and she tries to copy the same pattern. But there is no formula that works for all. She has to find her own way.

Or collaborate with the others to tear down this fucking labyrinth.

The patriarchy has been ruled by men, but men of other ideas has also been neglected throughout history. The patriarchy has pushed forward only a narrow understanding of what a man is.

I don’t recognize my true self in it.

I am also searching for Shakti.



- Henrik Lande Andersen











Du vet det så vel, at du kan.


- M